FRILUFTSLYKKE

Lykken finnes på fjellet

Dagbok del 3: Bolna – Bjerka

Dag 29

Redsel, savn og tårer

Jeg sitter igjen med den samme følelsen som dagen før når jeg våker, et uendelig savn hjem. Det er tungt å tvinge seg opp om morgenen, pakke sakene og starte med å gå. Jeg har en lang etappe fremfor meg hvis jeg skal gå helt til neste hytte, men jeg har jo teltet med meg som jeg kan slå opp når som helst.

Jeg krysser E6en 100 meter sør for hytta og går knappe 100 meter til inn i skogen. Jeg får lyst til å skrike høyt når jeg ser brua fremfor meg. Med «skrekkbruene» i Narvikfjellene friskt i minne er det siste jeg ønsker meg nå nok en bru med stige. Nok en bru der det er vanskelig å få hunden over. Jeg forsøker å bære Leah opp bruen slik jeg har gjort tidligere, men hun brånekter og vrir seg ut av hendene mine. Jeg er sliten og oppgitt, det eneste jeg ønsker er å gå og gå i mine egne tanker, uten hindringer. Leah virker også sliten, hun er så vanskelig som hun aldri har vært før.

Jeg gjør meg klar for å vade over elven, tar av meg skoene, sokkene og kløven til Leah. Men akkurat i det jeg skal til å ta henne med meg over elven bråsnur hun. Hun vrir seg så kraftig at selen ryker, og i det hun finner ut at hun er fri springer hun i en voldsom fart tilbake mot hytten, og mot E6en… Selv om det er kort vei til veien mister jeg henne fort ute av synet i den tette skogen, jeg får panikk og springer barbent etter henne. Jeg ser for meg mitt største mareritt; at Leah blir påkjørt på den trafikkerte veien. Selvfølgelig klarer jeg å trå på en spiss sten i farta og begynner å blø under foten. Haltende og livredd springer jeg mot veien. Selv om det kun tar noen sekunder før jeg kommer frem til veien virker det som en evighet, jeg hører bilene som suser forbi og vet at det skal lite til for at hun ikke er påkjørt hvis hun har krysset veien. Jeg har aldri før vært så blandet av følelser når jeg ser Leah stå i grøftekanten og ser på bilene, jeg er uendelig glad for at hun skjønner at det er farlig å krysse veien, men redselen har også gjort meg eitrende sint.

Tilbake ved bruen og sakene gråter jeg, tårene renner ned kinnet. Jeg er sint, redd, trøtt, sliten og har vondt i fotbladet etter stenen jeg tråkket på. Det er ikke tvil om at vi ikke skal forsøke å krysse den bruen igjen så nært E6en, det er ikke under vurdering en gang. Så valget blir lett; jeg vender tilbake til hytta. Det første jeg gjør når jeg kommer tilbake til hytten er å ta frem soveposen å legge meg ned i sengen. Både jeg og Leah sovner fort.

Etter et par times søvn og litt mat klarer jeg å tenke mye mer rasjonelt, nå er de fornuftige tankene kommet tilbake og de sterke følelsene er forsvunnet. Etter en kikk på kartet finner jeg frem til en mulig løsning på hvordan vi skal komme oss videre; hvis jeg går 3 kilometer langs E6en vil jeg komme til en skogsvei der jeg kan gå ytterligere 2 kilometer før jeg kommer til den stien jeg skal følge. Det blir en omvei, men jeg slipper å gå over bruen så valget er lett.

IMG_2872                                           En kjedelig, men nødvendig, omvei

Det er godt mulig både jeg og hunden trengte et par times søvn, for nå er Leah mye mer samarbeidsvillig. Hun er veldig flink når vi vandrer langs E6en og går rolig ved siden av meg hele veien, jeg blir veldig stolt og glad. Når vi kommer frem til den merkede stien er dagens tur endelig i gang, nå kan jeg nyte naturen mens jeg vandrer videre. Inne i skogen plumper vi på en svært sjarmerende gamme. Jeg tar meg en titt inne i den koselige jorhytta, det er en virkelig sjarm i disse gammene.

IMG_2873    «For en sjitdag»

IMG_2875       En svært søt og sjarmerende gamme

Jeg har for lengst slått fra meg tanken med å gå frem til neste hytte, etter alt strevet på formedagen begynner det nå å bli langt ut på dagen. Vi går derfor videre opp til snaufjellet før vi tar en avsitkker mot et vann der jeg håper på å få slengt ut fiskestanga. Jeg har igjen fått mot og glede til meg, nå er jeg på langt nær så sliten som jeg var tidligere på dagen. Selv om det begynner å bli sent på kvelden tar jeg likevel frem fiskestanga, det hadde virkelig smakt godt med en fjellørret nå. Til tross for at forholdene ligger godt til rette får jeg ingen napp og må trøste meg med nok en pose tørrmat til kvelds. Jeg hadde håpet på en god og lang natt søvn, men den gang ei.

Aldri før på denne turen har det vært så kaldt, jeg fryser og skjelver. Enda jeg ligger godt innpakket i ullundertøy, ullgenser, dunsovepose og lue er det veldig kjølig, og det blir langt ut på natt før jeg klarer å sove.

IMG_2878En lykkelig hund som endelig får springe uten kløv

IMG_2896   Jeg ante ikke at sommernettene kunne være såå kalde


Dag 30

Gleden kommer tilbake

Det er lettskyet og pent vær når jeg våkner. Til tross for litt for lite søvn natta før er jeg likevel i god form når jeg starter turen videre. Etter å ha startet dagen opp en bratt stigning får jeg virkelig følelsen av å være langt ute på vidda når jeg kommer opp på platået. Det er en ellevill lang utsikt i alle retninger, med en frodig grønn natur. Når jeg i tillegg får øye på en stor reinflokk i det fjerne forsterkes denne følelsen, det er virkelig vakkert. Jeg ser ikke ett menneske på milevis avstand, det er helt stille og solen kommer frem. Nå er jeg i mitt virkelige paradis, det er dette jeg elsker med friluftslivet. Friheten.

IMG_2924Paradis!

IMG_2899Fornuftig hund som avkjøler seg i varmen

Det er sommervær når jeg kommer frem til turistforeningshytten. Jeg finner meg en fantastisk fin leirplass der jeg lager meg en deilig middag, denne gangen noe helt annet enn tørrmaten. Til tross for at lunsjen faktisk besto av Pasta Carbonara i poseform fikk jeg kun i meg to skjeer før jeg brakk meg, jeg er nå dritt lei denne type mat og synes alle poser smaker det samme. Heldigvis for meg har jeg en hund som ikke sier neitakk til denne maten, så hun fikk iallefall god nytte av lunsjen. Til middag serverer jeg meg heller nudler med bacon, og sjokolade til dessert. Det smaker godt det!

IMG_2919 IMG_2931


Dag 31

En måned på fjellet!

I dag er det en måned siden eventyret startet. Det er en måned siden jeg var hjemme sist, i 30 dager har jeg vært på fjellet. Og enda er ikke eventyret over. Det føles fantastisk, selvfølgelig må dette feires.

IMG_2939       To gode turkompiser

Smilende og fornøyd starter vi dagens etappe, 2 mil i nydelig vær.  Jeg tar meg en god lunsjpause ut på dagen og nyter tilværelsen, det blir til og med et fotbad i brevannet, kaldt og forfriskende. Alt er så fantastisk nydelig, og vi får god selskap av flere rein på veien.

På slutten av dagen kommer vi ned til skoggrensen, her finner jeg masse blåbær. På kvelden feirer vi dermed en måned på tur med blåbærsuppe til meg og frysetørket vom til Leah. Hurra!

IMG_2963 IMG_2980 IMG_2994


Dag 32

Av en eller annen grunn forestiller jeg meg at dagens mål skal bli en enkel og nokså kort etappe,målet ligger 15 km unna, ved Sauvasshytta der jeg skal slå meg til ro for natta. Men kroppen er tyngre enn forventet, og føttene er stilene. Heldigvis har jeg jo hele dagen fremfor meg, så jeg tar meg tid til å tenne bål og koke kaffe til lunsjen. Det er deilig å sitte i lyngen og bare nyte utsikten jeg har fremfor meg.

Men jeg må videre, kan jo ikke sitte her resten av dagen selv om det frister stort. Turen går gjennom et variert terreng, i tett skog, over myrer, gjennom snaufjellet og opp steinurer. Det gjør turen litt mer innteresangt, det er spennende å oppleve mange nye områder på så kort tid.

Jeg ser på kartet, det virker som om det ikke er lenge igjen, kun opp en lang stigning, og deretter ned igjen. Men den gang ei, det tar lang tid opp de bratte bakkene, det føles som om jeg ikke beveger meg fremover i det hele tatt. Men når jeg først har bestemt meg blir det slik; jeg skal frem til hytta. På toppen av den lange stigningen er jeg sikker på at jeg kommer til å se hytten i det fjerne, men den gang ei. Nok en times vandring må til før jeg får øye på den sjarmerende turistforeningshytta. Vel fremme tar jeg meg et godt og kaldt bad i vannet, får vasket håret og «shinet» meg litt, det er deilig.


Dag 33

Luksus med stor L

I dag har jeg en kort tur fremfor meg, det vet jeg, det er kun 10 kilometer ned fjellet til Umbukta. Vi står opp tidlig på dagen, vil helst ha hele dagen fremfor meg. Jeg tar en titt i matposen, det begynner å bli skralt av gode energivarer. Jeg er fri for både sukker, sjokolade og smør som gir god smak og energi på havregrøten. Løsningen blir Solbærtoddy – pulver, men det anbefales ikke, det smaker ikke noe serlig. Det viktigste er likevel at det går ned.

IMG_3050Man tager det man haver

Etter å ha ryddet og vasket hytta starter vi turen for dagen. Solen skinner, det er vindstille og vakker natur. Jeg går som aldri før, i et jevnt og godt tempo uten pauser. Ikke fordi jeg har det travelt, men det er så deilig å bare gå i sine egne tanker.

Allerede etter to og en halv time er jeg kommet frem til Umbukta Fjellstue. Dette er en betjent hytte som ligger like ved E6en i Umbukta, en poppelær overnattingsplass blant annet for de som går Norge på langs. Den opprinnelige planen var å gå litt til for å slå opp teltet, men når jeg møtte den koselige betjeningen og fikk tilbudt et rom til en svært snill pris var jeg ikke vanskelig å be, selvfølelig skulle jeg overnatte her! Og det angrer jeg ikke på i det hele tatt.

Ettermiddagen blir tilbragt i en fantastisk luksus. Rommet jeg får tilbudt er rene hotellrommet, to senger med dyne(!), tv og egent bad med et vanlig do (savn) og ikke minst; en DUSJ! All denne luksusen kommer helt uventet på meg, jeg som var forberedt på nok en natt i telt med primus. Til tross for at dusjen var helt fortreffelig varte ikke renhetsfølelsen lenge da jeg igjen måtte ta på meg de skittene turklærne. Dagens middag besto av kjøttboller i brun saus, nam! Det smakte helt fantastisk etter den tragiske frokosten.

Som prikken over ièn var det i tillegg full dekning her. Dermed får jeg tatt en telefon til mamma, som fortiden befinner seg i Franrike, og får endelig gitt beskjed om at alt går bra med meg.

IMG_3099


Dag 34

Dyreliv

Dagen fortsetter med enda mer luksus. Når jeg står opp har betjeningen ordnet med egen frokost bare til meg; juice, egg, rundstykker, ost, skinke, grønnsaker, alt jeg kunne ønske meg. Det smaker helt fantastisk. I tillegg får jeg laget meg en stor og deilig matpakke med brød av all slags pålegg. Nå er jeg full av energi til turen videre, og det trenger jeg vist, for turen viser seg å bli svært lang…

IMG_3114

Første delen av turen går over myrer og gjennom skogholdet, før vi etter et par timer beveger oss opp på snaufjellet. Det er ikke noe tvil om at det er oppe på snaufjellet jeg trives aller mest, her får vi en fantastisk fin utsikt med fjelltopper i sør og Storakersvannet i vest. Stigningen opp til snaufjellet kjentes i bena, men nå har jeg flere kilometer fremfor meg der det kun beveger seg bortover i samme høydemeter, det er deilig.

Vandrende i mine egne tanker flakser plutselig en stor rypeflokk opp av krattet rett ved siden av meg, jeg skvetter, men det er nydelig å se de flotte skapningene så nært. Nå kunne jeg nesten ønske jeg gikk på jakt, for området er fullt av vakre fjellryper, her gjelder det å ha Leah i bånd. Vel halvveis på etappen møter vi flere skapninger, denne gangen reinen. Det har vært mange rein på ruta, stadig treffer vi på en reinflokk på beite. Denne gangen får vi derimot selskap på turen, et enslig reinsdyr som følger etter oss hele to kilometer videre. Jeg velger å gi vår nye venn navnet Reidun (slik går det etter lang tid alene på fjellet). Etter en god stud dukker det opp et nytt reinsdyr, og Reidun velger å slå føle videre med sin egen slektning.

IMG_3118 IMG_3132 IMG_3146

Etter rundt 15 kilometers vadring og rundt Gresfjellet åpner et nytt landskap foran meg. Denne gangen har jeg utsikt sørover, og i det fjerne kan jeg skimte Okstindbreen. Det brer seg en glede i hele kroppen, Okstindbreen har lenge vært et symbol på turens mål, og tenk, nå står jeg fremfor den! Jeg er snart ferdig med hele turen, det er uvirkelig.

Men jeg har enda lenge igjen bare av dagens etappe, en mil ligger fremfor meg. Jeg begynner å bli sliten, føttene er treige og jeg er trøtt. Kvelden nærmer seg med stormskritt. Jeg tar den tiden jeg trenger, nå beveger det seg heldigvis nedover en god stund. Det blir langt ut på kvelden før jeg når frem til målet og får slått opp telten for natten, og det varer ikke lenge før jeg sovner godt.


Dag 35

Siste dag – trudde jeg…

I dag skal jeg gå til Gråfjellhytta, den siste hytten, det siste målet, turens sluttpunkt. Jeg er kjempesliten når jeg våkner, vurderer å ta en hviledag før jeg går videre. Men siden jeg er så nært målet bestemmer jeg meg for å gå videre, jeg vi klare å nå målet i dag!

Hele dagen har jeg utsikt over Okstindbreen i øst, det er vakkert. Etter å ha gått noen kilometer og fått fisket litt er motivasjonen og styrken kommet tilbake, nå koser jeg meg i fjellheimen. En bru jeg ser i det fjerne skremmer vett av meg, jeg ønsker virkelig ikke å må streve over enda en bru. Men heldigvis er stigen opp til brua mindre enn det så ut til, og jeg får Leah lett over.

IMG_3180

Jeg har tilbakelagt 23 kilometer på dagens etappe og klokken er allerede bikket 18. I følge kartet er det ikke så alt for langt igjen, men det blir nok sent før jeg kommer frem. Jeg følger stien som kartet viser, i virkeligheten er det ikke noe sti men 200 høydemetere og en kilometer opp en steinrøys. Hele stigningen opp følger jeg elva jeg skal krysse, kartet viser at det ligger en bru helt øverst av elven. Når jeg kommer på toppen får jeg meg et lite sjokk, det stemmer at det ligger en bru her, men brua er ødelagt og ligger midt i elva. Vestover, på andre siden av kartet, stiger fjellet seg nærmest loddrett oppover, er det virkelig riktig at jeg skal opp dit? Alt virker ganske så feil, hvis jeg først kommer meg over elven skjønner jeg ikke hvordan i all verden jeg skal komme meg opp det bratte fjellet. Men jeg har ikke noe annet valg enn å gjøre ett forsøk, jeg har ingen andre ideer om hvordan jeg skal komme meg frem til hytta, og når kartet viser denne veien må det jo være rett…?

IMG_3198 Denne bruen skulle jeg jo over…

Jeg tar av meg på føttene og gjør meg klar for å vade over, men med kun et skritt ut i vannet skjønner jeg at dette kan bli vanskelig. Vannet er mye dypere enn det ser ut til, jeg står med en gang med vann helt opp til midjen. Jeg føler jeg står i en håpløs situasjon, nå aner jeg ikke hvor jeg skal gå eller hva jeg skal gjøre. Jeg går opp til Steinbua, en kilometer opp fjellet, håpet mitt er at det skal stå noe i gjesteboka om brua og veien. Men det er ingen hjelp å få her, så nok en gang må jeg gå ned igjen for å forsøke å vade over, jeg gir ikke opp så lett.

Helt plutselig ser jeg en mann gå ned ura rett bak meg, jeg blir helt overveldet, har ikke sett et menneske på flere dager, og nå, når jeg trenger det som mest kommer det altså en ensom sjel vandrende ned fjellet. Jeg hiver på meg buksa i full fart og springer mot han i barføttene. Det viser seg imideltidig at vedkommende ikke har noe mer peiling enn det jeg har, desverre kan han ikke hjelpe meg med å forklare hvor ruta er. Han forteller meg at han arbeider med å sette opp en ny turistforeningshytte, Rabothytta, som ligger like ved Okstindbreen, 1200 m.o.h. Hytta er enda ikke ferdig og det er ikke mulig å overnatte der, men snill som han er tilbyr han meg å få ligge i arbeidsbua demmes denne natta. Jeg hadde virkelig gledet meg til å nå målet i dag, hadde til og med planlagt en liten feiring når jeg kom fram, men nå var det blitt så sent, og jeg ante ikke hvor jeg skulle gå for å komme videre. Gledelig takket jeg derfor ja til tilbudet, mottok nøkkelen og gikk opp mot hytta. 3 kilometer til, i oppoverbakke, men det var vert det.

IMG_3216 IMG_3217


Dag 36

Jeg når målet!

Jeg våkner tidlig denne morgenen, har fortsatt et mål om å komme frem til Gråfjellhytta, jeg vet bare ikke hvordan enda. Jeg studerer kartet før jeg går videre, og finner ut at jeg kan gå ned til en bilvei lengre øst dersom jeg ikke finner frem til hytta. På en annen side er det det siste jeg vil, jeg ønsker virkelig å nå frem til hytta som hele tiden har vært mitt siste mål, det føles som et nederlag hvis jeg ikke kommer frem til hytta.

Det er oppholdsvær og en perfekt dag å gå på, men kaldt. Når vi starter dagens tur viser gradestokken inne i arbeidsbua -2, ute har det snødd, i august! Men tross alt befinner jo vi oss ganske så langt opp på fjellet. Jeg går ned til bruen igjen der jeg var dagen før, men jeg skyver tanken bort med å forsøke å krysse elven på nytt, vet det er nytteløst. Jeg velger derfor å gå helt ned til der elven starter, det blir en bra omvei, men kanskje kan jeg komme meg over på andre siden der. Langs elva følger jeg hele tiden med om jeg ser plasser der det er mulig å krysse den, men hele elven er for stri.

Vel nede ved starten av elva får jeg en gledelig overraskelse, her ser jeg et skilt som viser vei til den hytta jeg skal til, endelig på riktig vei! Det viser seg at kartet viser inn feil sti, mest sannsynlig er den nye stien laget etter at brua ble ødelagt. Uansett, endelig på rett vei. Jeg tar meg en pause i bakken, allerede har jeg gått i tre timer.  Matposen begynner å bli veldig skralt, så det blir en pose med potetmos, og en pose med nudler til lunsj, det funker.

Det er en bratt stigning jeg skal opp, jeg skjønner egentlig ikke at det er mulig å gå opp den lodrette fjellveggen jeg har fremfor meg. Men nå har jeg den velkjente rødmerkingen til turistforeningen fremfor meg, så jeg går ut fra at det skal gå fint. Ett stykke må jeg klatre, med begge hendene festet i fjellveggen. Leah får jeg dyttet opp, nå samarbeider vi godt.

IMG_3298

IMG_3300

IMG_3269    «Hipp hurra, snø!» 

Vel oppe på fjellet møter en flott utsikt mot Okstindbreen meg, jeg har den praktfulle breen rett ved siden. Det er så flott! Nå går jeg å drømmer om å gå en tur på breen, men det får bli en annen gang…

Turen viser seg å være mye lengre enn det stien på karet viser, men det er greit. Jeg følger turistforeningsmerkene og regner med at vi kommer frem til hytta etterhvert. En stor del av etappen går over snø, til Leah sin store glede, og min frustrasjon. Det er tungt å gå på snøen, men jeg har en lykkerus som overvinner det tunge.

Utpå ettermiddagen får jeg synet av målet, den siste hytten! Jeg var forberedt på en stor glede og lykkefølelse når jeg kom fram til turens mål, men gleden kom ikke. Vel fremme på hytta er det første jeg gjør å lete etter vann slik at jeg kan lage meg mat, men jeg klarer ikke å finne en eneste elv eller vann i nærheten, det er helt tørt! Jeg går med en stor radius rundt hytta, leter og leter, men må til slutt gi opp. Når jeg skal få fyrt opp i peisen for å få varmen i meg går brannalarmen, her har noen lagt noe ubrennbart søppel i ovnen. Som toppen av kransekaka er det i tillegg fritt for gass til gassovnen på hytta. Jeg sukker. Jeg er sliten og sulten, det var da ikke slik feiringen skulle være! Etter mye frem og tilbake får jeg endelig i meg litt mat og legger meg ned for å sove. Feiringen får jeg ta i morgen.

IMG_3310     «Leah, vi klarte det! Vi klarte det!!»

Dag 37

Velkommen hjem

Siste dag på fjellet. Jeg skal gå de siste 6 kilometerne ned til Innerdalen der jeg har bestilt en taxi i 12- tiden. Jeg er tidlig oppe, vasker hytta og starter den lille etappen. Siden jeg har så godt tid tar jeg meg en god pause i solskinnet før vi går ned til veien, her nyter jeg den siste kopp med kaffe jeg har med meg, det holdt akkurat.

Nede ved Innerdalen får vi oss litt ventetid før taxien kommer, men det er helt greit, jeg vil helst nyte den siste dagen så godt jeg kan. Taxituren inn til Bjerka togstasjon tar rundt 45 minutter, og selvfølgelig må jeg få den til å stoppe på nærmeste matbutikk. Med fersk frukt, yoghurt og cola er jeg storfornøyd og klar til togreisen hjem, det smakte veldig godt med litt sukker og frukt! Vel fremme ved togstasjonen får jeg endelig ladet telefonen, og får tatt en telefon til mine kjære foreldre, bestemor og et par venninner, endelig får jeg snakket med de igjen! Togturen inn til Bodø tar 6 timer, tenk at jeg har gått hele denne strekningen, og enda mer enn det! Nå kommer den opprinnelige gleden og stoltheten jeg savnet dagen før, først nå går det opp for meg hva jeg faktisk har gjort.

Når jeg kommer hjem til den tomme leiligheta får jeg meg en stor overalskelse. Mamma, som har fått låne nøkkelen i tilfelle det skjer noe når jeg var borte, har vært innom leiligheta og satt frem en stor «velkommen hjem – gave». Flagg, kort, gave, helt nye hårprodukter og pizza i fryseren, alt jeg kunne ønske meg! Det er på mange måter godt å komme hjem igjen, og jeg får en fantastisk velkomst av alle sammen. Senere blir det champange og feiring med de nærmeste, tenk at jeg klarte det! Jeg gir meg selv ett klapp på skulderen og et kyss til Leah, denne turen kommer jeg aldri til å glemme.

IMG_3403 IMG_3418                Velkomstgave både fra foreldre og venninne, helt fantastisk!

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den desember 1, 2013 av i Fra dagoken med stikkord , .
%d bloggers like this: