FRILUFTSLYKKE

Lykken finnes på fjellet

Dagbok del 2: Sulitjelma – Bolna

Litt for plutselig befinner vi oss i Sulitjelma. 143 kilometer over Sulisfjellene og Saltfjellet har vi fremfor oss, 10 dager i et kjent terreng og et flott vær. 

Dag 16

Den virkelige drømmen

Etter to hviledager på familiehytta fortsetter jeg turen igjen. Sommeren har kommet til Sulis, så nå kan jeg endelig gå i shortsen og t – skjorta som har ligget i sekken i to uker. Nå er jeg kommet i et kjent terreng, i Sulisfjellene har jeg gått mye før, det kjennes som en ekstra trygget å kjenne til ruta så nå kan jeg bare nyte turen, i solskinnet. Her lengre sør har de dessuten peiling på å bygge hundevennlige bruer, ingen problem å få Leah over disse!

IMG_2570Hundevennlige bruer!

Etter å ha fått nye forsyninger med mat i sekken veier den nå 26 kilo. Jeg fant ut at de 20 kilone jeg gikk med i Narvikfjellene faktisk var overaskende lett, så nå har jeg unnet meg litt ekstra god mat, for eksempel har jeg nå med kaffe, noe som var en stor savn de forje ukene. Men det kjennes på ryggen, og føttene er stive og slitene etter alle dagene på fjellet. Jeg tar meg derfor flere pauser i finværet, nyter solen og dagen. Utpå dagen kommer jeg ned til skoggrensen igjen, her finner jeg meg et par trær og henger opp hengekøya som jeg tok med meg fra hytta i Sulis. Det er deilig å ta en lunsjpause, liggende i hengekøya å sløve.

Jeg går videre opp mot snausfjellet igjen, sola holder seg oppe og alt er egentlig fantastisk. Det er dette jeg har drømt om; sol, nydelig natur og ingen hindringer. Jeg har tidligere vært oppe ved Syrvannet i Sulis og fisket, så jeg bestemmer meg for igjen å ta turen dit for å teste fiskelykken. Her slår jeg opp teltet og fisker til langt ut på natt. Til tross for at det er fullt av mygg og klegg blir det en fin kveld, med bål, kaffe og fisking. Jeg har hørt at det har vært bjørn i dette området tidligere, så jeg legger meg ned for natta og håper egentlig å få et syn av bamsen. Så lenge den holder seg på avstand hadde det vært en fantastisk opplevelse, men ingen bjørn å skimte denne natten nei…

IMG_2597

IMG_2616


Dag 17

Kosedag

Jeg står tidlig opp i dag og nyter en god frokost i finværet (med kaffe!). I dag har jeg en lang, men nokså enkel etappe foran meg. Været er nydelig, og formen på topp. Nå er de stive føttene blitt bedre igjen, og sekken føles ikke tung ut i det hele tatt. Det er deilig å bare kan gå og gå, uten utfordringer som vanskelige bruer, strie elver eller dårlig vær. Området er fremdeles veldig kjent, og jeg slipper å være mye avhengig av kartet. Etappen går smertefritt i dag, uten hindringer. Men av en eller annen grunn har jeg en veldig vimsete dag, hele tre ganger presterer jeg å dette, langflat med ansiktet mot bakken og den tunge sekken over meg. Heldigvis går det bra alle gangene, og iført en god del gjørme over hele meg trasker jeg videre.

Etter 12 kilometer kommer jeg frem til Daudvatnet, nok et kjent vann der jeg har mange barndomsminner. Her setter jeg opp campen, lager meg middag og slenger ut fiskestanga med duppen. Jeg går ned til elva, tar meg et forfriskende bad og vasker opp koppene med den sjarmerende neglbørsten som oppvaskbørste.

IMG_2577

IMG_2610IMG_2648


Dag 18

Lyn og torden = redd hund

Været er fortsatt fint når jeg våkner på morgen. Jeg koker meg morgenkaffen og spiser musli med oppvarmet tørmelk til frokost, det smaker virkelig godt med noe annet enn havregrøt til frokost! Etter en god morgenstund pakker jeg sakene og starter turen videre. Terrenget er flatt og lett å gå i, i dag er det mye mindre stigninger opp og ned slik det var dagen før.

IMG_2651

Vel fremme ved Rosnaelva krysser jeg bruen og er klar for å sette meg ned for en god lunsjpause, men nå begynner det å pøsregne. Det er godværsregn og nokså varmt, men attpåtil kommer også ett heftig lyn – og tordenvær. Leah reagerer kraftig på tordenet, hun er gjennomvåt og skjelver av skrekk av de høye dundringene. Hun er i tillegg nokså sliten, har lite energi og legger seg skjelvende i en krøll i lyngen. Jeg vurderer om jeg skal sette opp teltet her, og heller gå videre i morgen. Men min egen form er på topp, og siden det enda er tidlig på dagen finner jeg ut at det blir litt for kjedelig å campe for natten allerede nå. Jeg velger derfor å ta kløven til Leah i min egen sekk, slik at hun kan få springe løs uten tung bør på ryggen. Nå med 32 kilo på ryggen vandrer vi videre etter å ha fått i oss litt mat. Det regner fortsatt, men tordenet har gitt seg. Leah har fått opp formen litt og er storfornøyd med å få springe løs uten kløven. Jeg, på min side, trasker ekstremt trengt avgårde, sekken er blytung, men jeg tar det som en utfordring og litt ekstra trim. Etter ett par kilometer får jeg likevel nok og tar på kløven til Leah igjen, selv om hun ikke er like enig i den avgjørelsen går det mye bedre nå når tordnet og regnet har gitt seg.

Utpå dagen letter skyene igjen. Jeg bruker ganske lang tid på å finne den perfekte leirplassen for natta, og ender opp med en fin plass ved siden av elva. Føttene er såre og slitene, men noe av det beste jeg vet er å ta av meg skoene og sokkene, og vandre bærfot i lyngen, for en massasje!

IMG_2664


Dag 19

Melding på fjellet

Nok en dag med samme rutiner; spise frokost, ned med teltet, pakke sekken og fortsette å gå. «Sånn går nu dagan». Etter en times gange kommer jeg frem til ett veikryss, her ser jeg en lapp med mitt navn hengende på skiltet. Søte mamma og pappa har gått her noen dager før meg og har hengt opp en lapp med en hilsen til meg, så koselig! Det føles litt rart ut å plutselig få en hilsning fra de nærmeste, langt oppe på fjellet uten dekning. Men jeg blir strålende glad og får ny giv til den videre vandringen.

Også dagen i dag går smertefritt, der er så deilig å bare kan gå og gå, uten å tenke på spesielle utfordringer. Men jeg kjenner også at det skal bli godt å komme lengre sør der jeg ikke kjenner til terrenget og ruta, det er jo nye områder jeg synes er mest spennende.

Når vi kommer frem til en av de fineste turistforeningshyttene jeg vet om, Argaladhytta, avslutter vi dagens tur. Jeg slår opp teltet utenfor hytta, tar meg et bad i elva og spiser nok en real turmat til middag. Ganske så deilig tilværelse!

IMG_2670


Dag 20

Det er kun en og en halv times vandring til den neste turistforeningshytta, Trygvebu. Dette er ei hytte med både strøm og dekning, så jeg går til hit for å få ladet opp kameraet og mobilen. Det blir en kort dagstur, men egentlig er det ganske greit for nå trenger føttene litt hvile. Været er fortsatt på topp, så det blir nok et bad i det iskalde vannet.


Dag 21

Til dyrelegen

De siste dagene har jeg merket at Leah har fått ganske så stygge sår på innsiden av begge ørene. Jeg blir litt bekymret for at det er blitt infeksjon i sårene, da formen hennes heller ikke er helt på topp. Jeg tar derfor en telefon til mamma som sier seg villig til å kjøre til hytta jeg befinner meg på slik at vi kan dra ned til vetrenær på Rognan. Jeg vet at det kun er nå jeg har mulighet til å dra til vetrinæren, videre på turen skal jeg over Saltfjellet, og blir Leah dårligere da må jeg avbryte turen.

IMG_2677

IMG_2686

Hele dagen blir tilbragt i bil i stedet for til fots, litt kjedelig, men det føles godt å få sjekket Leah nå når jeg har muligheten. Hos dyrelegen får Leah øredråper, antibiotika og klarsignal til å kunne fortsette turen.

Vi kjører tilbake til hytta igjen, her står nye forsyninger å venter på meg. Masse Real Turmat, lett og enkelt, men veldig kjedelig i lengden… Her på hytta tar jeg meg en hviledag dagen etter, det er godt å få omorganisert i sekken, pakke mer mat og hvile.


Dag 23

Stein, stein og atter stein

I dag starter jeg den videre turen, planen er å gå til den beryktede Steindalen som ligger på Saltfjellet. Jeg har faktisk aldri vært der før, til tross for flere forsøk på vinteren. Steindalen er kjent for å være et værutsatt område med mye vind og uvær, så jeg er spent på om jeg får mulighet til å campe her slik jeg ønsker. Men været er flott når jeg starter turen, faktisk så fint at jeg nå kan gå i shorts og sports – bhen, endelig! Det er varmt, men ikke for varmt for å gå, og Leah er flink til å dyppe hodet i elvene for å avkjøle seg. Naturen er flott, nå på gamle gode Saltfjellet der jeg har tilbringt mange av turene mine tidligere, med frodige daler og høye fjell i alle retninger. Kroppen er stadig i storform, verken føttene, ryggen eller skuldrene er vonde, alt er egentlig veldig fint. Det er utrulig deilig å gå i fjellet, i det nydelige været og den uforglemmelige fine utsikten rundt meg.

Etter flere timers gange kommer vi opp til Steindalen. Som navnet tilsier er området totaltdekket av stein i alle retninger. Det er uendelig flott, og nesten helt vinnstille her oppe. Jeg bruker litt tid for å finne en plass som ikke er dekket av sten, der jeg kan slå opp teltet. Jeg har tidligere hørt at det kan være utfordrende å ligge i telt her på grunn av den sterke vinden, men nå når været er såppas fint er ikke det noe problem. Etter noen times søvn i soveposen våkner jeg likevel av at teltet ramler ned over meg. Ute er det blåst opp til sterk vind, Leah som ligger ute blåser nesten avgårde, helt utrulig hvor fort været endrer seg! Kun iført truse og t – skjorte går jeg ut for å sette opp teltet igjen, det er dålig feste i bakken, men selvfølgelig nok av stein å få tak i her i Steindalen. Etter å ha sikret teltet med steiner kryper jeg under soveposen igjen, denne gangen får jeg sove trygt uten å få et telt over meg.

IMG_2723

IMG_1134

IMG_2753


Dag 24

Jeg får et vakkert syn når jeg kryper ut av teltet om morgen, solen står lavt på himmelen og Leah ligger rolig i en krøll å sover. Jeg setter meg ut i det fine været og fyrer opp primusen for å koke vann til havregrøten. Jeg har for lenge siden blitt lei den seige grøten om morgenen og forsøker å variere så ofte jeg kan. Men jeg vet med meg selv at havregrøten er gull vert som frokost da det gir masse energi til den videre vandringen.

Det er fortsatt en del stein som må passeres før vi er ute av Steindalen igjen. Det er veldig flott her, til tider minner det meg om et månelandskap. Til motsetning til månen finnes det derimot rein her. Jeg har ikke sett reinen på flere dager, og siden Leah heller ikke bryr seg så alt for mye om de får hun lov til å springe løs. Men i dag finner hun ut at hun skal ta seg en løpetur lamme den ene reinen som dukker opp. Jeg tar av meg sekken og springer avgårde etter henne. Etter en liten ekstra morgentrim i steinura får jeg endelig tak i henne, nå skal hun virkelig få gå i bånd resten av dagen.

Etter Steindalen går det igjen nedover mot skoggrensen, det er litt deilig å gå på fast grunne igjen. Sola holder seg fortsatt oppe, og turen fortsetter lags stien. Nå begynner jeg igjen å bevege meg i ukjente områder, her har jeg aldri gått før. Det er deilig og endelig gå på nye plasser der jeg får oppleve helt ny fin natur. Her har jeg heller ingen aning på hva som møter meg av hindringer og opplevelser.

IMG_2748

IMG_2756


Dag 25

Velkommen sensommer

Jeg bestemmer meg for å ta en kort tur i dag, kun 5 km sørover langs Nordstillelva. Det er skyet, men perfekt temperatur og ingen nedbør. Vi er nå kommet inn i august måned, og det merkes på naturen der røde farger i trærne og røsslyngen kommer frem. Det er et deilig terreng å gå i, langs en godt brukt sti. Jeg kommer tidlig frem til den sjarmerende hytten Krukkistua. Hytta er nydelig, både utvendig og inne. Men siden været holder seg så pent velger jeg heller å slå opp teltet utenfor hytta, helt ærlig trives jeg best i det lille søte teltet mitt, det er ingen andre plasser jeg sover bedre enn her. Det blir en rolig og sløv ettermiddag, jeg går meg en liten tur i det fine området før jeg tar tidlig kveld i teltet for å studere kartet videre. Det er blitt til en rutine å studere kartet for dagens neste etappe om kveldene, en fin kveldssyssel.

IMG_2788

IMG_2791


Dag 26

Polarsirkelen krysses

Med 28 kilometer fremfor meg er det veldig typisk at jeg våkner med trøtte og slitne ben. Det merkes at kroppen sier i fra de gangene den får hvile og muligheten til å slappe av litt, det er først da jeg merker at jeg er sliten. Turen starter tidlig om morgenen, jeg vet det blir en lang tur og vil derfor ha hele dagen fremfor meg. De første 8 kilometerne fortsetter langs Sørstillelva i et grønnkledd skogområde. Når jeg først begynner å gå løsner de stive føttene, og jeg får igjen bedre energi løpet av timene som går.

Etter å ha krysset flere småelver møter jeg nok en hengebru før stigningen opp til snaufjellet starter. Jeg beveger meg fra 500 – til 800 m.o.h på en nokså kort strekning, det kjennes i føttene. Vel oppe på dagens høyeste punkt er det lunsjtid – nok en pose med tørrmat. Det er en kraftanstrengelse å få ned maten, jeg er så inderlig lei denne posematen. Men ikke så vondt at det ikke er godt for noe; jeg får en super energi etter matpausen og fortsetter lykkelig avgårde i det vakre fjellområdet.

Nå er jeg kommet så langt på turen at jeg krysser polarsirkelen, noe som er nøye markert med et skilt ute i naturen. Det føles spesielt, tenk at jeg har gått hele veien hit og nå skal gå videre – sør for polarsirkelen.

Det blir kveld før jeg kommer frem til Bolnastua der jeg planlegger en dag hvile, det trenger jeg nå. Her står desuten nye forsyninger og venter på meg, sjokolade, bacon, pasta, en pose pannekakerøre og selvfølgelig masse masse tørrmat. Det er så deilig de gangene jeg kommer frem til nye forsyninger der det ligger litt ekstra god mat som jeg kan feite meg opp på. Det er en enkel avgjørelse å lage pannekaker til kvelds, ååh det smaker godt!

IMG_2820

IMG_2840

IMG_1219     LUKSUS!


Dag 27

Sovemodus

Kroppen er mer sliten enn forventet denne dagen, jeg har for første gang på turen skikkelig gangsperre etter etappen dagen før. Føttene er stive som bare det, helst vil de ikke røyse seg opp av den gode sengen i det hele tatt, så jeg blir liggene. Jeg sover store deler av dagen, det er så godt å koble helt ut, få slappet totalt av, det trenger kroppen min. Ut på ettermiddagen kvikner jeg til og får laget meg en deilig middag, tomatsuppe med pasta og bacon.

Det er faktisk begynt å bli veldig mørkt om kveldene nå, jeg som er såppas mørkeredd kjenner jeg blir urolig og er glad for at jeg ligger inne på ei hytte i natt. Nå gruer jeg meg vel og merke til resten av nettene da jeg skal ligge ute, jeg er ikke noe fan av mørket.

IMG_2857


Dag 28

Latskap

Det var litt vel godt å slappe av på hytten, og det tar ikke lang tid å overbevise meg selv om at jeg trenger en dag til i ro her. Denne dagen får jeg vel og merke brukt litt mer fornuftig enn dagen før. Jeg rydder og pakker om i det bærbare skapet mitt; sekken. Får vasket litt klær og pakker de nye forsyningene til meg og hunden. Leah trenger likevel å luftes til tross for at det er hviledag, så vi tar oss også en liten tur i nærområdet.

I dag kjenner jeg på savnet hjem som aldri før, jeg vet vet meg selv at jeg kun er få timer unna Bodø siden E6 ligger rett ved siden av hytten. Det virker nesten feil og ikke benytte sjangsen til å stille meg langs veien for å haike hjem når jeg først har muligheten. Til min store overaskelse er det dusjen jeg savner aller mest, det er et stort dypt savn. Etter flere uker uten dusj føler jeg meg usevanelig ekkel og ufresh. Jeg ønsker meg veldig veldig en dusj nå, elvevasken holder ikke lengre. Desuten hadde det vært veldig godt å få snakke med alle vennene mine igjen, komme tilbake til det vanlige livet.

IMG_2705Vask av klær inne på hytta

→Dagbok del 3

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den desember 20, 2013 av i Fra dagoken med stikkord , .
%d bloggers like this: