FRILUFTSLYKKE

Lykken finnes på fjellet

Dagbok del 1: Narvik – Tysfjord

150 kilometer, 12 dager, 11 dager med regn og utfordrende bruer. Her kan du lese dag for dag fra dagboken min, om de første 12 dagene da jeg gikk fra Katterat i Narvik til Sørfjorden i Tysfjord. Oppturer, nedturer og forglemmelige øyeblik. 

Reisen fra Bodø til Narvik

Endelig er turen i gang! Gleden er stor når jeg setter meg i bilen på vei til Narvik, med ett års planlegging bakom meg er jeg endelig i gang. Jeg er overlykkelig, men også veldig spent. Jeg aner ingenting om hva som venter meg de neste ukene, eller hvor lenge jeg holder ut. Men det er en stor glede bare å sitte i bilen på vei til Narvik, nå går det opp for meg at dette virkelig skal skje, drømmen er virkelig i gang! Pappa kjører meg og Leah nordover til Narvik, og blir derfor med de første dagene av turen, turglad som han er. Kjøreturen fra Bodø starter på ettermiddagen, så etter fem timers kjøring setter vi opp teltene i E – fjorden, sør for Narvik. Her skal vi overnatte før vi tar toget opp til Kateratt stasjon der turen starter dagen etter.


Dag 1

Første dag på eventyret!

I 12 – tiden kommer vi opp til Katteratt Fjellstasjon der reisa starter, føttene kribler, nå er jeg virkelig klar for å sette igang! Det er deilig å vite at jeg nå har all verdens av tid, jeg skal kun nyte alle dagene dagene, naturen og de ville opplevelsene. Det er en enkel og fin start på turen, med svak stigning hele veien beveger vi oss opp til 700 m.o.h.  Jeg er helt overveldet over denne naturen, helt fantastisk vill, vakker natur. Formen er på topp, jeg har masse energi og de 20 kiloene jeg har på ryggen er på langt nær så tung som jeg hadde forestilt meg. Også Leah er i god form, med 7 kilo i kløven springer hun avgårde i den vakre storslåtte naturen. Det småregner og himmelen ligger tungt over oss, men det gjør egentlig ingenting, jeg befinner meg i en lykkerus. Etter 12 km kommer vi frem til en av Narvik sine turistforeningshytter, der vi velger å slå oss til ro for natten. Det har vært en fin og enkel start på turen, alt har gått som planlagt og ingen utfordringer har hindret oss på veien. IMG_2396 IMG_2263


Dag 2

Tåke, regn og dårlig sikt

Etter en god natt søvn er jeg full av ny energi, men været bekymrer meg litt. Det regner, og opp de 300 høydemeterne vi skal bestige ligger tåken tett. Men det er ikke verre enn å gjøre et forsøk, jeg tar frem GPSen, setter på sporingen og setter i mars. Siden det kun er sikt noen få meter fremfor meg får jeg iallefall testet navigeringskumskapene. Sånn sett er det greit å ha følge de første dagene så jeg får bekreftet at utstyret og ferdighetene er på plass før jeg vandrer videre helt alene. Halvveis på turen letter tåken og det blir enklere å navigere seg frem, nå ser vi flere holdepunkter i naturen som gjør det enklere å vite hvor vi er på kartet. Dette gjør den videre turen mye enklere, nå kan vi kun gå å kose oss uten å måtte følge med på kartet hele tiden. Vel fremme med dagens mål får jeg prøvd fiskelykken for første gang på denne turen, desverre uten hell.

IMG_0887 Turens første elv krysses, kaldt!


Dag 3

Monsterbruer

I dag har vi 15 km fremfor oss, i et enkelt terreng. Tåken er lettet og regnet holder seg vekke. Jeg ser virkelig frem til denne dagen. Planen er at dette skal bli en nokså kort «kosetur». Men det tar ikke lang tid før jeg nå begynner å kjenne tyngden på sekken, skuldrene og ryggen er stiv og støl. Jeg å lurer på hvordan dette skal gå videre når jeg allerede på den tredje dagen får såpass vondt i skuldrene. Til tross for vonde skuldre blir det likevel en fin dagstur dette også, i nydelig natur med grønne fjell og blåe elver.

Kun 1 km unna dagens mål kommer vi frem til turens første utfordring; en stor og skummel hengebru med en stige på 1,5 meter. Jeg undrer hvordan jeg skal få Leah opp her, det er umulig for henne å klatre opp. Heldigvis er ikke elven dyp så Leah vandrer over uten problemer. Selv velger jeg bruen, men angrer når jeg står på toppen, den er knirkene og jeg forestiller meg at den kommer til å rase sammen hvert øyeblikk. Men tross alt, vi kommer oss over alle sammen uten problemer.

Vel fremme på hytten lager vi oss en god middag, som en avslutting på min og pappas tur ilag. Like før jeg, mett og god, er på vei til å ta kvelden kommer fire turgåere gående ned stigningen mot hytten. Det viser seg at den ene i turfølget har vært uheldig å brekt hånden på turen. Området vi befinner oss i er helt uten dekning på lang avstand, og ingen av oss har satellittelefoner med oss. Turgåerne må derfor overnatte til dagen etterpå før de tre andre skal gå over svenskegrensa for å hente hjelp.

IMG_2312  Monsterbruene i Narvik…

IMG_2317       Leah: «Hvordan i all verden skal jeg komme meg opp her…?


Dag 4

Hviledag

Jeg tar min første hviledag i dag, til tross for at skuldrene er litt stive er egentlig formen overraskende bra, men det skal bli godt å la kroppen hvile litt. Været er lettet, nå ser vi skimt av den blå himmelen, og regnet holder seg borte. Typisk at finværet kommer på hviledagen min. Utpå dagen kommer endelig ambulansehelikopteret for å hente turgåeren med den brukne hånda, etter et døgn med store smerter setter hun stor pris på å bli hentet ned fra fjellet. Det er godt å se at det er hjelp å få, til tross for at vi befinner oss uten dekning. Men hendelsen gjør også at jeg selv blir enda mer bekymret, nå ser jeg hvor fort det er å bli skadet, og jeg vet det ikke er like enkelt for meg alene å skaffe hjelp dersom uhellet er ute i et område uten dekning. Jeg bestemmer meg for at neste gang jeg går på en slik tur som dette skal jeg ha med nødpeilesender, uten tvil! IMG_2327IMG_0943


Dag 5

Min første dag alene – en dag med mange utfordringer

Jeg våkner tidlig denne morgen, frisk og klar til å gå videre på eventyret. I dag snur pappa som skal dra hjem igjen til Bodø. Selv om vi har hatt noen fine dager ilag ser jeg virkelig frem til å fortsette alene nå, det er jo det som har vært drømmen hele veien. Jeg tar med meg min aller beste turkompis, Leah, og starter på dagens etappe, 15 km. Knappe 1 km etter jeg begynte å gå står jeg framfor nok en bru. Det tok ikke lange tiden før jeg skulle få meg en utfordring på turen alene. Stigen på denne bruen er ikke like høy som dagen før, men det hjelper lite når vannet under er så stri at det ikke er vits å vurdere å vade over en gang. Jeg banner lavt for meg selv, hvorfor må de lage så bratte høye stiger opp til brua?? Jeg og Leah ser på hverdandre, hvordan i allverden skal jeg få Leah over her? Hun har ikke sjangs på å klatre opp stigen selv, det er helt umulig. Etter å ha saumfart elven både overfor og nedendfor bruen gir jeg opp håpet om å finne en plass å vade over, det er både stritt og brett. Det slår meg et øyeblikk at jeg kanskje må snu allerede her, men jeg slår tanken raskt fra meg, aldri i verden om jeg gir opp så lett! Så det blir det siste alternativet, jeg tar av meg sekken og kløven til Leah, løfter henne under armene og bærer henne opp stigen. Stakkar Leah skjelver av skrekk, og bedre blir det ikke når hun må stable potene over de tynne plankene på brua. Men vi kommer oss over!  Etter rundt en time frem og tilbake går jeg tilbake å henter sekken og kløven, og vi er klare til å fortsette turen.

IMG_2347IMG_2345        Både hund og eier setter stor pris på en god lunsjpause 

Lettet over å komme seg trygt over bruen fortsetter vi videre. Det er overskyet, men opphold. Jeg er fortsatt helt fasinert over denne vakre naturen, heelt stille, og vill natur med isbreeder og flotte fjell i alle retninger. Etter noen timers vandring kommer vi til flere elver, her tar vi en god lunsjpause. Jeg ser to rein som strever over den stride elva, en flott naturopplevelse.

Men så var det disse elvene igjen, jeg sukker, nå er det på’an igjen. Her er det ingen bru, men det er mulig å vade over. Riktignok er det litt tøffere for Leah enn det er for meg. Selv om det står på kartet at det er èn elv, viser det seg at det er en virvel av flere tykke elver. Tilsammen må vi vade over 5 elver, og alle med samme prosidyre; av med min sekk og kløv, følge Leah over, tilbake for å hente sekk, deretter tilbake en gang til for å hente kløv og sko. Vannet når meg til midjen, Leah må svømme over elvene. Halvveis over den siste elven står jeg fast, vannet blir dypere og dypere jo lenger jeg går, og Leah har problemer med å holde seg oppe. Nå kjenner jeg tårene presse på, jeg er redd, mest redd for Leah som jeg tviholder i selen. Men vi står kun en meter unna land, dette må vi klare! Jeg tar tak i hunden og dreger henne mot land. Stakkar Leah som må gjennomgå dette, hun er våt og redd. Etter å ha fått både meg, hund, kløv og sekk over alle elvene har det gått flere timer, vi er ganske utslitt begge to, og nå begynner det oppi alt å regne. Men jeg er dypt inponert over Leah, en Golden Retriver som er med på noe av det tøffeste av alt. Vel på land igjen setter vi oss ned for å senke adrenalinet og slappe av, Leah får hauevis av godbiter og masse masse kos, hun er det beste jeg har.

Dagens mål har tatt mye lengre tid enn forventet og det begynner å nærme seg langt ut på ettermiddagen. Jeg vurderer å slå opp teltet nå, men etter en kjapp vurdering finner jeg ut at det frister mer å gå til nærmeste hytte for å tørke klær og få varmen i seg. Etter en bratt stigning opp fjellveggen og 5 km unnagjort kommer jeg endelig frem til turistforeningshytta, kliss våt fra inners til ytterst og veldig frosen. Det var ubeskrivelig godt å få fyrt opp i peisen for å få varmen i seg! Det blir midnatt før jeg slukner i senga, ganske så utslitt etter denne dagen.


Dag 6

Fra nedtur til opptur

IMG_2361

Hund og eier klar for en strabasiøs tur over fjellet

Det tar litt tid før jeg kommer meg avgårde på dagens tur. Jeg er sliten etter forje etappe, og helst vil jeg fortsette å ligge i sengen å sove. I dag skal jeg opp på turens høyeste punkt, 1199 moh.Ute regner det og blåser kraftig, og tåken ligger lavt oppe i fjellene dit jeg skal. Til tross for alle motsetningene velger jeg å gjøre ett forsøk, letter ikke tåken får jeg heller snu tilbake til hytta. Og til tross for at sengen frister volsomt biter jeg tennene sammen, jeg har ikke valgt å dra på turen for å ligge å sove!

Jeg krysser alt jeg har for å slippe å krysse flere elver, det fikk jeg nok av dagen før. Men kun 500 meter fra hytten står jeg der igjen; nok en elv som må vades over. Av med skoene, på med vadesokkene og over elva.

Dagens lunsj tilbringes med ullgenser, ullue og vindvotter, veldig lite sommerstemning… Men omsider letter været når vi skal opp mot toppen, steinura vi måtte oppover var overraskende lite glatt og ting ser ut til å begynne gå min vei. Vel oppe på turens høyeste punkt får jeg min hittil beste opplevelse. Sola! Etter å ha gått flere dager i regn og tåke, titter endelig sola så vidt frem, og det på det mest fantastiske øyeblikket, akkurat når jeg kommer opp til dagens punkt. Jeg kjenner en ufattelig lykkefølelse, bare av å se sola på det høyeste punktet, det var fantastisk, omgivelsene var fantastisk. Nå kjenner jeg at jeg er veldig glad for at jeg ikke ble liggende i sengen, jeg klarte å drege meg selv opp til tross for at alt føles kipt på morgenen, men jeg fikk belønning. Her sto jeg, helt alene å så rundt meg, på isbreen rett ved siden av meg, på de små fjellvannene og steinura. Nå var jeg lykkelig.

Etappen videre gikk som en lek, 400 høydemetere nedover. Strålende fornøyd og glad setter jeg opp teltet for natta, nå i oppholdsvær.

IMG_2389                                      Opp steinura, høydemetere skulle bestiges…

IMG_2393    Oppe på turens høyeste punkt


Dag 7

Sjarmøretappen – med «no godt attot»

Værgudene holder seg på min side, lett overskyet og sol. Dagens etappe er heller ikke så lang, så dette blir en sjamøretappe. Det er ubeskrivelig deilig å gå i oppholdsvær, uten regn og tåke.

Etter 1 mil er jeg fremme ved ei hytte som ligger like ved svenskegrensen. Nå får jeg endelig tørket våte klær fra de tidligere dagene i solen. Dagens høydepunkt blir en hyggelig mann jeg treffer, han har med seg dagens avis og ei pils som han hadde planlagt å kose seg med. Men da været ikke ble like fint som han hadde håpet gav han heller dette til meg som var på langtur, kjempehyggelig! Åååh, det har aldri før smakt så godt meg ei pils før! Og atpåtil fikk jeg oppdatere meg på nyhetene, hipp hurra og tommel opp! Etter fisking og kos i solveggen ble det en god natt søvn. IMG_2408                                        Hyggelige folk til fjells! Me like :)


Dag 8

Fisking og Sverigetur

Jeg tar med meg fiskeutstyret og lunsjen, og trasker avgårde til noen fine fiskevann i nærheten. Hele dagen bruker jeg til å fiske, mens Leah ligger i en krøll ved siden av meg. Det har igjen begynt å regne og det blåser ganske kraftig, men nå er det helt greit, jeg storkoser meg likevel ved fiskestanga. Det blir en rolig dag, som planlagt får jeg nå to hviledager den første uken. Jeg vet at det er lurt av meg å ta det rolig i starten, jeg gjør alt for å unngå og bli for sliten eller få belastningsskader i starten. Jeg er fortsatt uten dekning, og tenker derfor en del på dem der hjemme. Det som skremmer meg mest er tanken på at det kan skje noe med de der hjemme, gjør det det får ikke jeg vite det her jeg er nå. Men det er veldig godt å ha Leah med meg på turen, hjemlengselen blir ikke like stor når jeg har henne å trøste meg til.

Halve dagen går til fisking i vannene. Før vi vender tilbake til hytta tar vi oss en tur inn til Sverige, 500 meter, bare for å ha gjort det og. Vel inne på hytta igjen nyter jeg meg en kopp kakao mens jeg hører vinden ule utenfor.


Dag 9

En lang, kjapp og lett tur

Da skulle turen fortsette, med dagens turmål på 23 km var det greit å ha en hviledag dagen før. Det er overskyet, men oppholdsvær, og jeg er optimistisk. Men etter en times vandring må jeg hive inn årene og få på meg stillongs og lue. Store deler av dagens tur går over svenskegrensa, og hver gang vi passerer grensen er det markert på stenene.

IMG_2435Leah ved Svenskegrensa, woho!

IMG_2438                                 Dagens lunsj ble tilbrakt på en klippe, helt nydelig!

Til tross for at turen er lang bestemmer jeg meg for å holde ett godt tempo slik at jeg kan koke meg en god middag når jeg kom frem og ta tidlig kveld. Godt over halve etappen går langs en skogsvei, det er dørgende kjedelig å gå på vei, men til gjengjeld kan jeg holde tempoet godt oppe. Også i dag frister turistforedningshytten godt, så så sannelig blir det nok en natt på ei hytte. Når jeg kommer frem til hytta allerede i 17 – tiden ser jeg frem til en rolig og tidlig kveld, men den gang ei. Inne på hytta treffer jeg en hyggelig kar med mye på hjertet, en som går Norge på langs. Ikke før det blir midnatt takker jeg høflig for meg og går og legger meg. Jeg vet jeg har en lang dag fremfor meg i morgen, og skulle helst lagt meg for flere timer siden.


Dag 10

Turens tøffeste etappe

Jeg kommer meg ikke avgårde før klokken er 12, enda jeg har 3 mil framfor meg i dag. Planen blir å gå så langt jeg ønsker, og heller slå opp telt hvis jeg blir sliten. Etappen starter med en ganske bratt stigning på 200 høydemeter. Det siste føttene mine ønsker nå, er å gå opp denne stigningen, og det tar ikke lang tid før melkesyra kommer å tar meg. Jeg stopper opp på annet vær skritt, men finner fort ut at jeg ikke kommer til å komme fort fram i dette tempoet. Så jeg begynner å telle skrittene, for hvert 50 skritt kan jeg ta meg en liten pustepause. 1…2…3…………49…50! Det er blytungt å komme seg opp bakken, men tellingen hjelper, litt kuskus er bra. Opp bakken går jeg å drømmer om en fersk salat, med avokado, fetaost, tomater og alt det gode som finnes, mmh! Etter 10 dager med Real turmat og havregrøt er det mye som frister. Vel oppe etter bakken ligger tåken tett, nok en gang frem med kompass og GPS for sikkerhet skyld. Jeg er nå oppe på rundt 1000 moh, og går i en fantastisk fin natur, til tross for det gråe været. Det er ikke ett menneske rundt meg på flere kilometer (trur jeg), helt alene med fjell rundt meg overalt. Denne følelsen av å stå her, helt alene, er helt ubeskrivelig. Ikke vet jeg noen ting om verden rundt meg, de hjemme har jeg ikke hørt noe fra siden jeg startet turen, men det er deilig. Helt fri og uavhengig. IMG_2457 IMG_2458 Nå må jeg på nytt krysse en elv, men skrekken etter elvekaoset tidligere har lagt seg. Både jeg og Leah koser oss bortover i fjellheimen, nå er energien tilbake og alt er bare fint.

Men selvfølgelig må lykken snu en gang, nok en gang står jeg fremfor en av Narviks monsterbruer, denne større enn alle andre, med en stige på tre meter. Når jeg ikke fikk Leah frivelig opp på de forje har jeg ikke sjangs her, hun er jo faktisk ikke en apekatt heller. Jeg gjør som jeg har gjort tidligere, ser om jeg kan finne en plass å vade over, men elven er for stor. Så, jeg gjør som jeg tidligere har erfart funker, løfter henne opp. Jeg bærer hunden opp de tre meterne, det er tungt og jeg er livredd for å miste henne. Ikke før jeg kommer opp på bruen går det opp for meg at det er like høyt og bratt på andre siden, så her står vi, oppå en hengebru, uten å ane hvordan vi kommer oss ned. Det er for høyt for Leah å hoppe. Jeg går frem og tilbake oppå bruen, med Leah i bånd, hva i all verden gjør jeg nå da? Mitt eneste alternativ blir å forsøke å bære henne ned. Jeg må selv klatre ned stigen, med ansiktet mot stigen, og Leah klamret fast i begge hendene. Men jeg sklir på den glatte stigen og holder på å dette ned i berget, med ryggen først. Heldigvis får jeg akkurat til å ta tak med den ene hånden, jeg klarer å holde meg fast. Nå kom tårende, jeg gråter og gråter, av redsel og fortvilelse. Hadde jeg falt ned der hadde det gått galt, skikkelig galt. Også Leah er redd, jeg trur jeg aldri har sett henne skjelve så mye før. Vi går opp på bruen igjen, jeg kommer meg ikke ned. Jeg ber inni meg om at det må komme noen andre turgåere nå, noen som kan hjelpe oss. Men det kommer ingen. Men plutselig, før jeg vet ord av det springer Leah på andre siden av bruen og kryper – halvveis hopper – ned stigen. Hun kan hvis hun vil ja, men selvfølgelig hopper hun ned på feil side… Så her står vi igjen, like hjelpesløs. Etter masse hundeklemming og kos prøver vi på nytt igjen å finne en løsning. Jeg ser på kartet etter andre alternativer, og bestemmer meg for å snu, gå tilbake noen dager, mot en vei der jeg kan få hjelp.

Men i ett siste forsøk prøver vi på nytt igjen å vade over elven. Etter ett fall, og mye frem og tilbake kommer vi oss til slutt over! Men nå må jeg feste Leah til bruen, gå over elven igjen, tilbake til brua på andre siden for å hente sekkene, og deretter over brua. Ropingen og bjeffingen til Leah skjærer i hjertet, hun er så redd, og enda mer redd blir hun når jeg fester henne og går fra henne for å hente sekkene. Når jeg kom tilbake igjen graver jeg meg ned i pelsen hennes, jeg gråter og gråter, og sier at jeg aldri, aldri kommer til å forlate henne.

Etter en nokså dramatisk tur over bruen tar vi oss en god pause. Leah får ekstra god mat, snop og masse masse kos. Jeg er så stolt over henne. Mens jeg nyter en pasta lasange fra pose, siden det tross alt er lørdagskveld. Jeg hadde egentlig tenkt å slå opp teltet her, men velger nok en gang å heller gå helt frem til ei hytte for å tørke klær. Flinke Leah hadde enda godt med energi, og ble gladelig med videre. I et pøsende regn og tåke går vi de 8 kilometerne inn til hytta, vel fremme i 10- tiden. Etter dagens tur med 10 timer på tur, 31 km, er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg er kliss våt når jeg kommer inn i den kalde hytta, og selvfølgelig finne jeg ikke ved for å fyre opp i peisen. Jeg tar av meg det våte tøyet, på med ullklær og rett i soveposen. Det er iskaldt, men jeg er alt for sliten til å lete etter ved, nå vil jeg bare sove. IMG_2474                                  Pasta lasange på en lørdagskveld, ikke helt feil :)


Dag 11

Sovedag

Nå er det bare en dagsetappe igjen før jeg er i Sørfjorden. Her skal jeg bli hentet av mamma som skal kjøre oss ned til Sulis siden vi ikke kan gå gjennom Sverige. Jeg gleder meg til å snakke med familien og venner igjen, jeg har ikke hatt dekning på alle disse 11 dagene, så de aner ingenting om hvordan jeg har det. Savnet etter dem øker nå når jeg vet det er så nært, helst vil jeg bare springe de siste milene i full fart. Men aldri før på denne turen har jeg vært så sliten som jeg er i dag. Til tross for at jeg helst vil ned til Sørfjorden i dag for å ringe familien, blir jeg liggende i sengen. Jeg sover hele denne dagen, er oppe for første gang i 14 – tiden, spiser litt, slipper Leah ut på do, og går å legger meg igjen. Jeg er helt utslitt. Jeg trur også Leah setter stor pris på denne sovedagen.

IMG_2412


Dag 12

Lykke

I dag vet jeg at det er mulig at jeg kan få inn dekning på mobilen så jeg skrur den på før jeg starter dagens tur. Nå er været blitt bedre, skyene ligger ikke så alt for tungt på himmelen og regnet holder seg vekke. Etappen har ingen sti eller lignende jeg kan følge, så jeg må gå litt frem og tilbake på steinbergene for å finne trygge måter å komme seg opp og ned på. Også for Leah skaper dette litt problemer der vi må klatre ned, men hun tar det fort, jeg ser nå at hun er blitt en mye tøffere hund på disse dagene.

IMG_2488         «Matmor, hvordan kommer jeg med ned her…?»IMG_2487    «Ok da, vi gjør et forsøk…»

Halvveis under turen tikker det helt uventet inn meldinger på telefonen, dekning!! Jeg stopper umiddelbart og tar en telefon til mamma, det er deilig og endelig få prate med dem igjen, får formidlet at jeg har det bra. Med 3 ekstrabatterier trenger jeg heller ikke bekymre meg for strømmen, så jeg tar en til telefon til min kjære venninne som har bursdag i dag. Det er fantastisk deilig å få snakket med mine nærmeste igjen. Som prikken over i’en letter også skyene og solen kommer frem. NÅ er alt fantastisk igjen. Tifreds og lykkelig fortsetter vi turen. Det er en lang dagsetappe, men det gjør ingenting nå lenger, det er nydelig. Oppover, bortover, over elver, ned en bratt stigning er vi nede i Sørfjorden. Her slår jeg opp teltet, lager meg kveldsmat og legger meg ned for å sove. IMG_2499 IMG_2494


Dag 13

Tilbake til sivilisasjonen?

Vi får oss en rolig start på dagen. I det fine været setter jeg meg ned å nyter utsikten og tilværelsen, deilig! I 12 – tiden kommer båten som skulle ta meg over til Kjøpsvik. Her tar vi nok en båt inn til Drag der mamma står å venter på oss. Det føltes litt unaturlig å stå her nå, tilbake til sivilisasjonen, men kun 1/3 av turen er gjennomført… Det er likevel godt å se min kjære mor igjen, jeg har veldig mye å fortelle hvertfall! Fra Drag kjører vi til familiehytten i Sulis. IMG_2525                Leah på båt :)

IMG_2533         Velkomstgave i bilen, ååh det smakte godt!

På hytten i Sulis tar jeg med to hviledager. Her står nye forsyninger med mat til både meg og Leah som skal pakkes om, og jeg planlegger turen videre. IMG_1044    Turen planlegges videre

→Dagbok del 2

Advertisements

One comment on “Dagbok del 1: Narvik – Tysfjord

  1. Tilbaketråkk: Nordlandsruta | FRILUFTSLYKKE

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den desember 30, 2013 av i Fra dagoken med stikkord , .
%d bloggers like this: